Stranden vi har hørt rykter om helt siden vi kom hit (for nesten 5 år siden) var innen rekkevidde. Den mystiske stranden som skal være den beste på hele øya. Bortgjemt helt i sør-vest på grensen til Haiti, inne i en stor nasjonalpark, og ganske vanskelig å ta seg til. Bahia de las Aguilas?
Etter litt gaveåpning for bursdagsbarnet, kjørte vi tidlig, håpet å finne noe å spise på veien. Eller iallefall noe å drikke. Jeg visste at veien inn ville være lang, og rimelig øde. Mat fant vi ingen steder. Men vi så mye dyr; esler, geiter, kuer, høner, hester, griser, hunder og katter. Alle i lykkelig fellesskap- og alle opptatt av å krysse den store veien. Jeg måtte le da 2 geiter, 1 gris og 1 hund sto i flokk i veikanten og ventet på å krysse da vi hadde kjørt. Dyrene venter iallefall på tur, menneskene kaster seg stort sett rett ut i veien.
Her kommer nok ikke mange turister… og da vi nærmet oss nasjonalparken ble det ganske uttynnet med biler og folk også. Det eneste vi så mer av var militæret. Det var tydelig at vi nærmet oss Haitis grense. Men jeg ville nok også vært litt forsiktig med å dra hit som turist, hvis vi ikke kunne noe spansk og ikke var såpass trygge på ting her. Ikke for at det er farlig, alle vi møtte var kun vennlige og imøtekommende. Hvilket også er vårt generelle inntrykk av dominikanere. Mest av praktiske hensyn tror jeg gangbar spansk og generell pondus kan være greit på en tur som denne.
Det er et mektig syn som møter deg. Ødemark så langt øyet kan se. I blant var det evigheter med stillhet i bilen vår, kun avbrutt av «oj se der» og «wow, det er helt fantastisk». Det føltes i grunn som det bare var oss igjen i verden.
Da vi kom til playa de las cuevas omtrent 2,5 timer inn i ødemarken, fant vi en restaurant. Ingen mat som fristet, men vi fikk i det minste litt drikke- og toalett(et «toalett» jeg for få år siden ville grøsset av, men hvor jeg nå knapt blunker). Og de kunne hjelpe oss med båt. (Litt praktisk info; kun biler med 4-hjulsdrift får kjøre inn i parken. Ikke benytt båtene fra hovedrestauranten- de forsøkte å lure oss til å betale 5500 pesos for båt og litt mat. Spør de med båter på stranden, vi fikk båt inkl inng til parken for 2000 pesos totalt).
Bare båtturen i seg var en opplevelse av de sjeldne. Ikke så lett å beskrive med verken ord eller bilder.
Havet var så turkist som man knapt har sett noe sted, og de underlige steinformasjonene ga assosiasjoner til en bortglemt eventyrverden.
Og så kunne vi endelig skimte den sagnomsuste stranden. Og den sto til forventningene! Her kommer ikke mange mennesker, og den er fri for alt menneskebygd krimskrams. Kun strand, sol og hav.
Så der sto vi alene. Alene i verden. På en hvit strand, med hav så langt øyet kunne se. Vi hoppet i badetøy og kastet oss ut i vannet.
Ruslet litt langs stranden, badet litt mer, forsøkte skrive på stranden men det ble ødelagt av vannet hele tiden, badet litt mer i stedet. Vi bare nøt livet helt enkelt.
En strand er definitivt ikke bare en strand. Noen få ganger finner man strender som virkelig er verdt å huske. Magiske og spektakulære strender.
Vi snakket om det på vei tilbake til sivilisasjonen- denne stranden er nok på vår topp 3 liste. Hvorav Tulum i Mexico fortsatt troner på 1. plass. Men denne stranden hadde noe eget ved seg. Det er alltid litt mer spesielt når man har stranden for seg selv, og følelsen av å ha lekt Columbus og oppdaget et nytt land kjennes rimelig fantastisk.
Vel tilbake på veien var vi ganske sultne. Som reiseguidene sier; man kommer ikke til denne delen av landet for maten. Vi har jo knapt spist. Men vi fant et hotell på tilbakeveien som kunne servere oss noe form av mat. Henrik fikk vel 4 reker, og jeg fikk en bortimot uspiselig burger, men som jeg allikevel spiste halve av. Klokken var halv fem før vårt første måltid og vi visste knappest når vi kunne få mat igjen.
Akkurat før mørket satt inn for fullt var vi tilbake i villaen. Hvilken dag vi hadde hatt- hvilken bursdag! Litt solbrente, fulle av sand og salt, og med store smil om munnen?
