Vi gikk tidlig til sengs etter stranddagen vår, og vi begge lå i dyp søvn klokken 24 da vi våknet av et voldsomt brak. Utenfor var det sterk vind, og vi kunne skimte bølgene slå under oss. Jeg kastet Henrik ut av sengen, og ned trappen for å se hva som hadde skjedd. Vinden hadde tydelig slitt av vinduet og glasset var gått i tusen knas.
Det var lite vi fikk gjort med det midt på natten, så vi sovnet til slutt igjen. Verten vår kom på morgenen, og fortalte at det hadde vært voldsom vind den natten. Det må det jo ha vært, når den tar med et helt vindu…
Vi satt oss i bilen, klare for en lang dag. Fikk kjøpt oss litt vann og en brus som atter igjen var langt over utløp og helt udrikkelig. Mat hoppet vi glatt over.
Så var vi på tur mot nordvest. Små veier, mye fin natur, irriterende små landsbyer og en del mer fattigdom enn vi er vant til å se. Men vakkert- naturen der nede er noe annet enn oppe hos oss på nordkysten.
Målet med turen var en spesiell innsjø – Lago Enriquillo. Den ligger på grensen til Haiti, er 40 meter under havet, og er nesten 380 kvadratkilometer stor.
Dyrelivet i innsjøen er visstnok helt spesielt. Stor populasjon av krokodiller, flamingoer og iguaner. Og masse fugler. Vi hadde ikke riktig tid til å sette oss i en båt og lete etter krokodiller, så vi nøyet oss med iguaner for denne gang.
Det er kule dyr altså!
Hele området virket en smule forhekset og spøkelsesaktig, og jeg kjente meg ørlite glad for at vi ikke hadde tid til båttur.
Men spektakulær på sin egen måte.
Jeg likte allikevel iguanene best?
Tilbake i bilen var det på tide å vende nesen nordover og hjemover.
Det ble litt av en dag. Man kan ikke kjøre nesten 1300 kilometer i dette landet uten å skrive om trafikken… folk er helt gale bak rattet! Henrik forholdt seg stort sett rolig og behersket, men med et og annet banneord her og der. Vi kåret landets verste landsby- Neyba. Da kom skjellsordene litt oftere fra venstrekanten. Rødt lys betyr lite her. Vi stopper og står pent og venter grønt. Men ingen andre stopper. De kjører bare rett ut. De er konstant i feil fil, og ikke sjelden møter du biler som kommer i full fart mot deg i din fil. Henrik kjører (etter flere års trening) ganske aggressivt her. Ikke for fort eller grisete, men han står på «krava», og på hornet. Det går ikke an å kjøre forsiktig her, da kommer man aldri frem.
Da vi nærmet oss hovedstaden, og kom til byen Bani, fant vi endelig mat. Da var klokken igjen ca 4, og vi hadde fortsatt ikke spist frokost. Men så fant vi til gjengjeld Dominos pizza. I tillegg var det akkurat denne dagen 50%rabatt. Det var nok meningen at vi skulle spise her. Smakte fantastisk gjorde det! Milkshake og brus som ikke hadde gått ut på dato hadde de også?
Så da var vi mette og glade. Men fortsatt med 4 timer i bil som ventet… og da vi hadde passert Santiago gikk solen ned. Det er et mareritt å kjøre i mørket her, og strekningen vi hadde igjen var muligens den verste. Veien der har virkelig fått gjennomgå av orkaner og flom, og vi angret litt på at vi ikke hadde kjørt over fjellet igjen. Sjåførene blir også verre etter mørkets frembrudd, og i blant tenkte jeg det måtte være et mirakel at vi begge, og inkludert vår lille bille av en bil, kom oss helskinnet hjem- uten en skramme.
Men det gjorde vi, og glade var vi! De har kanskje bedre natur der nede i sør, og definitivt bedre trykk i dusjen, men her i nord har vi betydelig bedre mat og andre fasiliteter. Borte bra, men «hjemme» best!?
