Så er ferien over for denne gang. Heldigvis blir Henrik også med hjem denne gangen, så det gjør jo hjemreisen litt hyggeligere 😀
De siste dagene har gått fort, litt sosialisering og som alltid litt fiksing av hus før utleie. Middag med Eivind på en ny restaurant (ny for oss iallefall), med nydelig utsikt!
Vi satset stort på dominikansk mat siste dagen, og fant en ny mini «restaurant» (evt hull i veggen) med fantastisk La Bandera (dominikanskes svar på den tradisjonelle karibiske retten kylling, ris og bønner).
Og siste kvelden ble det middag hos Tay.
Tatt nye bilder av huset også, som nå er klart for utleie igjen, så her kommer et knippe.
Siste tilskuddet kom et par timer før vi dro til flyplassen. Nytt lime-tre ble plantet. Det gamle ble gravd ut, da det tross alt ikke har gitt frukt siste 10 år. Så nå sørget vi for å plante et tre som allerede hadde et par mini-lime på. Så får vi se hvilke frukt vi har når vi kommer ned igjen 😀
Dominikanske er full av skjulte perler og bortgjemte steder som er klare for å bli oppdaget. Vi har vært heldige og har sett ganske mange av disse. Los Haitises er blant de få «store» som vi ikke har besøkt før. En enorm nasjonalpark som strekker seg fra nordsiden av hovedøya (sør for samanahalvøyen) og helt ut til nesten midten av øya(på Dominikansk side). I tillegg til å romme mesteparten av Dominikanskes gjenværende regnskog, dyreliv og planter, gjør den det også rimelig umulig å lage gode veiforbindelser på tvers, og den eneste måten å komme inn her er med båt.
Med bilen full av trær vi kjøpte da vi besøkte Punta Cana og levde livets glade dager i all-inclusive mekka med kjøpesenter, starbucks og masse butikker (ikke bare trær i bilen, vi har også en del puter og snacks fra Zara Home o.l) i 2 dager, kjørte vi 5 timer (rundt hele nasjonalparken) for å komme til Samana og sjekket inn på vårt favoritthotell.
Og etter frokost på onsdag bar turen ut på sjøen. Guiden skulle formidle på 4 språk; engelsk, tysk, spansk og fransk, og siden vi var de eneste som foretrakk engelsk ble vi ganske nedprioritert. Derfor ikke så mye vi fikk med oss av hva som ble sagt, men vi fikk se!
En magisk kystlinje med sånne knoller som stikker opp overalt.
Kjører man inn mellom disse er det mengder med mangrove trær.
Her trives pelikanene.
Det var også mye grotter. Noen med helleristninger. Litt i tvil om disse er ekte, men vi skal ikke ødelegge gleden.
Uansett veldig gøy med noen glimt inn i en svunnen verden. Deler av Jurassic park ble faktisk spilt inn her, så da kan man forestille seg ødsligheten.
Etter Los Haitises besøkte vi Cayo Levantado. En liten øy i samanabukten med nydelig strandlinje.
Vi var kanskje ikke så godt forberedt og hadde ikke med håndkle, men vi kunne drikke Coco loco og spankulere langs stranden for det.
Vi avsluttet dagen med litt sightseeing i Samana.
En forfriskende roadtrip ble avsluttet i går. Henrik avsluttet med stil og kjørte rett igjennom en brann på veien.
Nå venter en siste innsats for nedstenging av huset, rydding, fiksing, planting og nye bilder. Forhåpentligvis litt sol og bad også😊
Fredag etter jobb var jeg helt overivrig etter å komme igang med ferien, og vi satt klare i bilen en halvtime etter endt jobbdag. Rett ut på veien, og nytelse og feriefølelse brukte ikke lang tid på å melde seg.
Første stopp La Romana. Et mekka av resorter og golfbaner i hopetall. Vi stilte for en gangs skyld uten golfkøller, nå er det kun ferie! Været er nydelig, vanvittig varmt og vi nærmer oss 40 grader følelsen med denne luftfuktigheten. Som en dampende stekeovn, og bading er en nødvendighet. Nesten 7 timer brukte vi ned (inklusive lunsj), da hadde vi kjørt på tvers av hele øyen fra nord til sør og beveget oss langt mer øst.
Et hotell i idylliske omgivelser, dog noe remote.
Det spilte imidlertid liten rolle. Det er ferie, og morgenen etter kunne vi bade i flere timer før frokost.
Neste stopp var Dominicus rett ved det mer kjente Bayahibe. En italiensk småby som vi umiddelbart ble betatt av. Akkurat passe stor til at det var masse restauranter og kafeer, og akkurat liten nok til at man kan gå overalt. Italienere overalt, europeisk sjarm kombinert med karibiens vakre strender og klima, og som alltid smilende dominikanere.
Morgenen etter tok vi på oss treningstøy og dro ut på eventyr. Det ble en begivenhetsrik tur. Vi hadde sett på kartet at det er en stor nasjonalpark aller lengst sør på øyen her, og google maps bildene av strendene der nede så ganske enkelt fantastiske ut. Ingen veier ned dit, og vi var ikke spesielt lystne på å booke en dagstur med båt sammen med et hav av andre turister, så vi tok bena fatt. Kjørte så langt ned veiene kunne ta oss og forlot bilen til fots inn i nasjonalparken.
Strandveien er jo det enkleste, og vi startet med en løpetur. Klokken var 8 på morgenen, og det er overlevelige temperaturer på høyt 20 tall frem til rundt 11, så det var ganske idyllisk.
Det glitret i havet og det var stadig noen morsomme dyr eller annet og titte på.
I ny og ne så vi også tendenser til vakre sandstrender, men vi fikk snart et mål for øye. En stor hvit flekk langt der borte ga oss assosiasjoner til strendene vi hadde sett på kartet, og vi var like spente rundt hver lille sving.
Og etter en rimelig varm og krevende gåtur fant vi det vi lette etter. Hvit og deilig sandstrand. Her var det bare å kaste de svette treningsklærne og hoppe i havet. Så får det heller bli en ny ørebetennelse, det var det verdt for å bakse, kave og stupe rundt i dette deilige havet som det kjentes som vi hadde helt for oss selv. Rundt 28 grader også i havet, helt perfekt!
Midt i kavingen fikk vi også selskap av en stor rokke helt inne ved strandkanten. Jeg ble naturligvis redd og holdt på å tråkke på den, mens Henrik strålte som et lite barn, overbevist om at rokken bare ville være med å leke med oss. Uansett en spesiell opplevelse der man kommer så tett på en av naturens mange rare skapninger.
Ferdig badet var det bare å starte traskingen tilbake. Vi hadde selvsagt verken vann eller mat med oss, og reservene går fort tomme før frokost i denne varmen. Og plutselig ser vi noen på stranden lenger bort. Turistbåt tenkte vi. Noen satt med filmkamera og lurte på om vi ikke kunne gå litt raskere forbi. Dumme instagram turister som poserer for selfies, tenkte vi. Litt lenger bort ble vi stoppet av en ung mann. Han lurte på om vi hadde noe mat. Nei, dessverre. Et litt rart spørsmål. Har vi mobildekning da, nei egentlig ikke det heller. Det viste seg at han var med i realityprogrammet survivor og var deltaker fra croatia. Hadde vært her i nasjonalparken i 50 dager. Han var veldig tynn, så de har antagelig ikke hatt så mye mat. Montro om han visste at det omtrent 7 km fra deres camp er uendelig med hoteller, mat og turisme😊 uansett spilte vi inn en liten video av han, der han snakker croatisk (så jeg aner ikke hva han sier), og sendte til kjæresten hans så fort jeg fikk dekning igjen. Han ba oss også komme tilbake med mat, men vi skulle videre samme dag, dessuten er vel ikke det helt i tråd med survivor reglene. En video til kjæresten tenker jeg imidlertid er greit, jeg ville iallefall vært glad for det om det var Henrik som var med på Robinson eller no annet (helt utenkelig forsåvidt, men allikevel😉).
Så 3 timer senere var vi tilbake ved bilen. En rask dusj og mengder med væske før reisen kunne gå videre til all-inclusive paradiset Punta Cana.
Påskeferien er over og vi er tilbake til hverdagsliv her i karibien. Det var ørlite utfordrende da mitt første møte idag var kl 04:00 dominikansk tid (jeg hadde glemt at Norge stilte klokken i helgen). Men livet på den grønne gren kan være litt hardt i blant, selvom det mest må klassifiseres som luksusproblemer 😀
Igår ble Henrik tisset på av en ape. Det var kanskje litt irriterende for Henrik, men ikke mer enn at vi fikk en god latter.
Apene i monkey jungle er super søte.
De har 30 stykk squirrel monkeys, hvorav 5 av dem er «barn». Utrolig morsomme og fulle av lek.
Kunne sikkert blitt der en hel dag for å se på apene, men de forsvinner fort når maten er tom eller de er mette.
Inntil det er de overalt, på hodet, på skulderen, og kravler over hele deg. Og i blant tisser de på deg, haha!
Ellers er det ganske stille og rolig her. Været er stort sett bra, stranden er like livlig og fargerik.
Og kaffen på vagamundo er fortsatt favoritten (mest kakao og lite kaffe) 😉
Og vi savner selskap av Linda på vagamundo. Hun har reist hjem igjen til Norge.
Solnedgangen er litt senere nå, rundt 19, og med leggetid kl 21 for meg, så er kvelden ganske kort.
Men vi kan fortsatt nyte en god middag. Og en klassiker jeg aldri blir lei av er churrasco på Ali’s surfcamp. Nam!
Nå skal jeg jobbe 3 dager til, så er det 1 uke ferie – med roadtrip 😀
Det ble jobb frem til påskens helligdager for min del i år. Det har egentlig gått ganske fint, selvom det er litt pensjonist-stil over det å legge seg kl 21 og stå opp halv 5.
Så fort klokken ble 11 på onsdag satt vi oss i bilen, og føk ut på roadtrip og påskeferie! Dette landet her slutter aldri å fascinere med sin skjønnhet, og strendene i Las Terrenas er nok favoritten. Så fikk det ikke gjøre så mye at vi punkterte dekket for 2.gang samme dag. Med dette som utsikt kan man tåle et lite stopp 😀
Og vi rakk ikke engang sette på reservehjulet før det var en dominikaner på plass, tok med seg vårt flate dekk og kom tilbake med det 10 min senere, fikset og klart til bruk – alt til en brøkdel av prisen det ville blitt hjemme. Vi kunne bare kose oss med potetgull, og vite at dagen var reddet.
Påske er en stor feiring i Dominikanske, og Las Terrenas var stappfullt med folk. Vi tok derfor bena fatt hele torsdagen, og gikk hele stranden, stoppet ofte og nøt både mat og drikke. Og ikke minst nøt vi utsikten, sol, strand og hav.
Vi var ute fra morgen til kveld og fikk inn 25.000 skritt, hvilket er imponerende her nede. Nydelig vær hadde vi også! Eneste lille skår i gleden var at min sedvanlige ørebetennelse meldte sin ankomst. Stotret frem noen innøvde spanske setninger på apoteket, og fikk iallefall noe. Så får vi håpe det ikke blir sykehusbesøk denne gangen.
Fredag vendte vi nesen hjemover. Men ikke uten et stopp ved mangrovene. Selv med så mye folk overalt får vi stort sett strendene ganske for oss selv. Utrolig!
Vi var forberedt på påskekø og trafikk-galskap, men så fort vi kom ut av las terrenas gikk det meget radig, unormalt lite påsketrafikk.
Lørdag inviterte vi til påskefest med litt venner og bekjente. Vi var ikke veldig heldige med været, men det er jo uansett hyggelig å kunne samles. Festen startet kl 15, så formiddagen gikk med til matlaging. Helt greit når solen uansett ikke skinner.
Nå skal jeg ha en (kort) uke til med jobb, før vi reiser neste fredag for en begivenhetsrik ferieuke. Det blir skikkelig stas 😀
Endelig har jeg sett lyset i tunnelen og vinteren er over for denne gang. For den kan jo bare prøve seg på å bite seg fast til midten av april når vi kommer hjem igjen. Den siste snøstormen på lørdag var dråpen som fikk begeret til å renne over, og det var en meget god følelse og forlate vinterlandskapet på Gardermoen grytidlig onsdag morgen.
Nå er jeg tilbake i varmen og gjenforent med min kjære ❤️
Gjensynsgleden var stor! Så lenge har vi aldri vært borte fra hverandre og jeg tror nok ikke det skal bli en vane.
Det blir jobb noen dager til for meg før vi skal nyte litt sol, strand og opplevelser i påsken.
Fordelen med jetlag er imidlertid at det er uproblematisk å starte på jobb kl 5 om morgenen (10 norsk tid), og da har jeg jo fortsatt mye av dagen igjen når jeg er ferdig kl 13.
Og allerede igår ettermiddag fikk vi klemt inn både kafetur og 40-årsfeiring for en kompis etter jobb.
Det har blitt dårlig med updates denne ferien, det har rett og slett vært litt lite tid. Etter en litt treg start på arbeidet i huset gikk vi all in etter noen dager. Det sammenfalt fint med 3 dager øsende pøsende regnvær også.
Vi var på shopping i Santiago og Puerto Plata, og fikk satt i gang arbeidere. På det meste tror jeg det var 6 dominikanere som jobbet i huset vårt.
Lite tid og vær til sol, bad og moro. Men vi klarte å utnytte kveldene til litt romantikk og sunsets.
Og litt sightseeing fikk vi med oss i storbyen.
Og vi fikk oss en aloe vera plante til neste gang jeg skader meg.
Og vi fikk faktisk gjort utrolig mye denne gangen. Vi fant gleden med spraymaling og har fornyet alt fra vifter til stikkontakter, utelamper og bord.
Alt blir gult her nede(sjekk første bildet, der skruemerkeområdet var slik det opprinnelig var, og det gule er sånn det har blitt – etter bleking), men etter gjentatte forsøk på å bleke gul plast, tok vi fatt på spraymaling. Viftene ser nesten nye ut!
Jeg fikk også testet gjenbruk av et par gamle ikeabord, som nå gikk fra stålben til svarte ben, med marmor dekorfolie som vi fant i boden og tok med fra Norge.
Vi fikk også fornyet en del av møblementet både ute og inne. Det var på tide, og det er så mye mer hyggelig nå.
Et par nye toaletter kom på plass, nye kraner og slukrister på alle bad og kjøkken. I tillegg fikk vi malt det vi ikke rakk sist – baderomsinnredning, gjenstående dører og litt generell oppfriskning med blant annet rensing av madrasser. Det ble ganske mye jobb, og omtrent i det gjestene våre landet på flyplassen var vi «ferdig» med det største og meste.
Siste uken tok vi derfor ferie. Min tidligere kollega og venninne Iltaf kom med mannen, og det var stas. Og vi fikk vel omtrent en dag med sol og bad før regn og gråværet var tilbake.
Fjellene kan imidlertid nytes i all slags vær, og det fikk vi anledning til.
Men dårlig vær er kjedelig i lengden, så vi dro til Las Terrenas. Det var deres første gang i karibien, og vi var ivrige etter å vise de noen av våre favorittsteder.
Vi badet oss derfor til Las Terrenas. Og fikk et aktivt døgn på tur. Det var helt nydelig!
Tilbake i Casa Linda hadde vi fortsatt litt halvdårlig vær, men bra nok for en del treningsøkter som tok litt knekken på flere av oss. Mye god mat, og hyggelig selskap.
Min nest siste dag begynte det å klarne opp litt. Vi jentene inkludert tidligere nabo Linda tilbragte dagen på neglsalong med champagne og velpleie, mens gutta så fotball. Og ettermiddagen ble brukt til krampesoling.
Det ble også min siste dag. Da viste været seg endelig fra sin beste side. Vi fullførte morgentreningen, og la oss rett ut på hver våre solsenger. Der ble vi omtrent til jeg måtte kjøres til flyplassen.
Hvilken sorg å forlate sol og sommer i karibien alene, mens alle blir igjen. Forhåpentligvis kan jeg dra snart tilbake!
Så var vi tilbake i vårt home away from home, eller vårt andre hjem. Det var en sjeldent god følelse og forlate snø, is og kulde. Og med vår sedvanlige reiseflaks, kom vi oss ut av gardermoen nesten på tid, og kun noen timer før flyplassen stengte for snøvær. I Frankfurt var alt på tid, og vi hadde en veldig rolig flyvning over Atlanteren.
På flyplassen her i Puerto plata kom Linda og hentet oss. Strålende sol, deilig varme, og jeg kjente at skuldrene kom ned til normal nivå og pulsen var straks tilbake til hvile. Hun hadde bodd noen dager i huset vårt, og hadde fikset masse greier, redd opp sengen, nye håndklær lagt frem og prosecco på kjøl. Ren luksus!
Vi var rimelig trøtte første kvelden, men etter en god natts søvn var vi på topp igjen. Australian open er godt tilpasset vår jetlag, så vi har prime matchene på morgenen her mens vi venter på soloppgang 😀
Cabarete er full av liv på denne tiden av året. Vaffelen på vagamundo er fortsatt like god, og dominikanerne er fortsatt like glade. Og varmen er det beste som finnes!
Og løpetur om morgenen uten superundertøy, skibukse og pigger var helt nydelig!
Gleden varte imidlertid litt kort, for allerede idag (dag2) surret jeg til bena og hadde et ublidt møte med asfalten. Tror imidlertid det gikk bedre enn man kunne fryktet… selvom skibukse vel kunne vært til hjelp her…
Så nå skal jeg slikke sårene mine noen timer før jeg møter verden igjen!
Etter en meget turbulent flyvning landet vi i New York. Flyvningen er kun drøye 3 timer, men det var turbulens så og si hele veien, og i halvt søvne trodde jeg at jeg fortsatt var på en humpete vei i Dominikanske. Med en bil fra 60-tallet uten støtdemping, og hull i veien hver 2.meter. Usikker på om jeg noengang har opplevd så mye turbulens tidligere. Uansett, frem kom vi. Og jeg er heldigvis kvitt flyskrekken jeg hadde i Asia. Etter ytterligere 4 timer i kø for å komme gjennom passkontrollen og 1 time kjøring fra flyplassen kunne vi endelig sjekke inn på hotellet. 11 timers reisetid dør til dør, med en reell flytid på 3 timer er typisk når man skal til USA.
Vi var allerede kjempe trøtte, men sultne også. Naboen til hotellet var Bills Burger&Bar. Det var helt perfekt!
Tidlig opp påfølgende dag, og ut i The Big Apple. Det er like stas hver gang å se skyskraperne. Trekke inn luften, kjenne vibe’n, og ta inn litt ekte amerikansk atmosfære.
Det er rart med det. Jeg liker egentlig ikke USA så godt lenger, problemene er mer synlige, det handler alt for mye om jobb og politikk, lite handler om glede. Men allikevel trekkes jeg tilbake dit. Et sug i magen om det går for lang tid siden jeg var på amerikansk jord. Og New York er spesielt. En av mine favorittbyer!
Man forbinder kanskje New York med shopping, og det fikk vi gjort litt av denne gangen også. Jeg fant vinterjakken jeg har sett på i 1 år til 40% rabatt! Og det trengtes, for New York er som vanlig kaldt!
Men ellers var det meste svindyrt. Og nå snakker jeg ikke Norge-dyrt. Vi snakker 350 kroner for en toast og en juice. Det ble ingen fancy middager for vår del denne gangen, ei heller noen ekstravagante aktiviteter. Men en tur i Central Park er gratis.
En løpetur langs battery park og Brooklyn bridge i soloppgang koster heller ingenting.
Og strolling ned 5th avenue med vindusshopping spiser ikke ikke hull i lommeboken.
Vi gikk rundt 60.000 steg hver på våre 2 dager i denne vakre byen. Det er omtrent som vanlig. Manhattan er perfekt for å gå.
Lunsj i Tribeca, en kaffe i Soho, vindusshopping på 5th, ettermiddagstur i central park og avslutning på en av byens mange takterrasser. Det er oppskriften på en bra dag!
At byen alltid kan by på en feiring av noe slag (denne gangen Columbus day), og tar det meste til det ekstreme gir litt ekstra underholdning.
Vi fløy hjem med Norse flyselskap. Det var en fantastisk flyvning og god service. Vi sov som barn begge to det meste av flyturen. Det er veldig deilig der og da, men sørger for maks jetlag resten av uken. Jaja, det går over til slutt, og vi kan leve litt på minnene 😀
13 dager i Dominikanske flyr forbi som en langhelg. Vi er jo vant til å ha mer tid der, så en 2 ukers ferie, blir veldig kort. Men vi har fått malt alt treverk i huset, begge kjøkken, alle dører og lister. Vi har fått ca 1 time med soling, og kun 1 bad i havet foruten det ene døgnet vi hadde ferie fra ferien. Men det har vært veldig fint å være tilbake!
Vi fikk gjort det meste av våre favoritt ting. Deriblant en tur opp i fjellet med utsikt over Santiago og Moca.
Det er noe digg med å komme seg litt opp i høyden!
Vi fikk også prøvesmakt vår egendyrkede avokado. Treet var fullt av avokado rett før vi kom, dessverre hadde noen forsynt seg grådig, og det var kun noen få igjen. Men det var stas å finne avokado på treet i hagen. Og kokosnøtter.
Vi har spist på yndlingsrestaurantene, drukket rikelig med Dominikansk øl, og hatt en ganske så deilig tid.
Listen over ting vi burde ha gjort i huset er lang, men det så bedre ut da vi dro enn da vi kom. Så har vi også en unnskyldning til å snart komme tilbake 😀
