I tradisjonen tro trengte vi en ferie fra ferien. Det må nok være den beste type ferie. Og som vanlig er en tur til Las Terrenas vår optimale ferie fra ferien.
Borte fra forpliktelser med hus og orging, ingen vi kjenner og ingen som forventer noe sosiale aktiviteter. De har ikke engang golfbane, så jeg får Henrik helt for meg selv 😀
Kjøreturen dit er velkjent og fantastisk. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert Dominikanske er. Vibrerende grønt, turkist vann og helt oppe der med de franske polynesene. Etter å ha sett så mye av verden det siste året, er det fortsatt lite som kan måle seg med dette.
Vi stoppet innom et par strender, dog litt høy sjø, så vi forble landkrabber, men fortsatt et nydelig syn.
Og lunsj på Flor cafe er også et fast stoppested. Her har de holdt standarden oppe gjennom pandemi og nedstenging. Hjemmelaget yoghurt- nam!
Og når vi stopper på «el mirador» nære Las Terrenas, så gir det nesten frysninger. Det er vilt, rått og enestående vakkert.
Las Terrenas er vårt favorittsted på jord. Og spesielt den ene strandbaren, som vi nesten uten unntak har hatt alene hver gang vi har vært der. Så vi dro selvsagt rett hit, og vi var de eneste gjestene som vanlig.
Et bad, en corona, sol og litt ekte kvalitetstid på helt okey saccosekker. Hjernen vår er allerede (etter flere år med trening) satt opp slik at når vi ankommer denne spesielle plassen på jorden, så legges alle bekymringer bort. Dette er vår plass. Her ser vi kun muligheter, ingen begrensninger. De senere årene går dette på autopilot. Du kan til og med se det på aktivitetsklokken min. Kom hit, 1 minutt, laveste hvilepuls i måneden. Kreativiteten overtar, og stresset forlater kropp og hodet. Det er bare å nyte!
Og resten av vårt døgn med ferie fra ferien var også herlig. Mye bading, gåturer på stranden. Og som alltid i selskap av en ny firbeint venn.
Vi har maraton i sosial omgang denne ferien. Vi er jo bortskjemte med 8 mnd kun i hverandres selskap på forrige reise, men denne turen tar vi igjen alt «det tapte». Det er middagsselskap hver kveld, og aktiviteter på dagtid. I mellomtiden forsøker vi få inn en halvtime bading og litt maling.
Opp før soloppgang er den nye trenden. Da kan man få unnagjort en hel del før frokost. Og selv Henrik synes å sette pris på dette nå. Lørdag kjørte vi ned til Encuentro en halvtime før soloppgang. Møtte Eivind rundt 6, og tuslet ned til stranden mens stien var opplyst av en strålende fullmåne.
Gutta skulle surfe, jeg var med som fotograf, og soloppgang entusiast.
Henriks andre forsøk på denne crazy sporten. Jeg forsøkte å ta noen bilder i det han skulle reise seg på brettet, men det ble mest brettet som var synlig.
Eivind hadde litt bedre teknikk, og var blitt ganske flink.
Da solen var kommet opp bød også karibien på litt duskregn og en nydelig regnbue. Da var det tid for frokost.
Vi har fått oss noen ettermiddager på våre favorittsteder også.
Så var vi her igjen. 4 år siden sist, og det er jo veldig lenge.
Veldig mye er forandret, men allikevel ingenting. Avocadoen smaker fortsatt himmelsk, toalettpapiret er fortsatt sterkt parfymert og folket er fortsatt smilende (og like langsomme). Det er noe deilig velkjent med det hele.
Covid pandemien ble erstattet av «husbyggingspandemi» og det bugner med nye og utvidede byggeprosjekter. Casa Linda har utvidet på andre siden av veien(el choco), med 3 nye «faser» og maaange hus.
De fleste av dominikanerne har erstattet moped med bil, og de har bygget fortau fra Sosua og nesten til avkjøringen mot huset vårt. Det vil snart være mulig å gå til Playero uten livet som innsats.
Deler av hagen vår har vokst enormt. Masse avokado og kokosnøtter.
Huset så rimelig okey ut og bedre enn forventet, men det er selvsagt mye å ta tak i. Vi er allerede igang med maling innvendig.
Dagene har gått i ett siden vi ankom. Møtt masse venner, både gamle og nye, og det har vært skikkelig stas.
Fått et bad i havet på vakre Sosua beach. Sanden skifter litt her i bølger, men det er like deilig. Ellers er vi like bleke som da vi kom, soling har vært svært nedprioritert. Det er ordentlig varmt, og helt nydelig!
Endelig ute i verden igjen! Etter 3 regnfulle måneder i Oslo, var det deilig å komme til Gardermoen. Ut på nye eventyr!
Første stopp var Düsseldorf. Vi skulle egentlig til Frankfurt, men vi kjøpte flyturen med bonuspoeng og da ble det Düsseldorf istedet. Et par timer på tog ned til Frankfurt tenkte vi gikk fint. Det viste seg å være en smule optimistisk. Med mengder av baggasje (Henrik har til og med med seg golfbag), rullet vi ut av Düsseldorf flyplass i jakt etter et tog og en billettmaskin. Og etter 2 tog hadde vi bare klart å komme oss til Düsseldorf sentrum. Alt foregikk på tysk, og som vi ellers også har erfart er Tyskland blant de mest uorganiserte land i verden. Så etter langt om lenge fikk vi booket en togbillett med setereservasjon til Frankfurt. Men toget kom aldri. Da vi forsøkte spørre i informasjonen om toget, fikk vi kjeft på tysk om hvorfor vi hadde booket toget. En henslengt håndbevegelse insinuerte at vi måtte ta toget til Köln, og finne et nytt der. Okey. Så da ankom vi nok en tysk by, og fant faktisk et tog mot Frankfurt. Og der oppdaget Henrik at han hadde glemt igjen ryggsekken på det forrige toget. I ryggsekken var selvsagt alt det viktigste man eier: Laptop, lommebok, førerkort, earpods, nøkler, jakke og toalettsaker. Jeg hadde lykkeligvis passene våre i min. Så etter noen hektiske minutter på et tog rullende i en helt annen retning, med telefonsamtaler, sperring av pc/kort, innsending til lost&found mm, satt vi oss tilbake og stirret litt oppgitt ut i luften. Vi klarte oss i 8mnd rundt hele verden uten å miste en ting, men en liten tur til Tyskland ble altså for meget. Men det er liten vits å henge med hodet. Vi kom da på at vi kunne prøve å tracke laptopen. Joda, den var sannsynligvis fortsatt på toget vi hadde forlatt – i retning Luxembourg.
Vel fremme i Frankfurt fikk vi nok en overraskelse der vi peste fra sentralstasjonen mot hotellet med all baggasje (dog 1 baggasje fattigere). Dette var ikke et hyggelig område. Brugata i Oslo ganger 5 omtrent. Huff! Heldigvis lå hotellet litt ovenfor den verste slummen, og det var ganske fint egentlig.
Så etter en tur ut for å kjøpe det mest nødvendige av toalettsaker, en tannpuss er jo deilig etter en slik dag, satt vi oss rett i baren for en øl og minipizza. Det var vel omtrent da vi tok den siste slurken at vi oppdaget at ryggsekken nå var «gått av» i Luxembourg, og virket å ligge stille på et kontor på stasjonen.
Årsaken til at vi skulle en helg til Frankfurt var for å besøke et vennepar. Så etter en liten beinstrekk, dro vi ut på en Mexicansk restaurant med de og hadde en veldig hyggelig kveld. De hadde jo selvsagt lagt litt planer for helgen med oss, med aktivitet på lørdag til Heidelberg. Vi fortalte om Henriks siste stunt på toget, og foreslo en aldri så liten tur til Luxembourg istedet. Så sånn ble det.
En ganske trøtt fredag, der jeg jobbet hele dagen fra hotellrommet mens Henrik spilte golf. Høydepunktet var at jeg bestilte meg roomservice til lunsj.
Men lørdag morgen var vi klare for roadtrip. Da hadde jeg rukket en løpetur rundt gater og parkområdene i byen, og fått et betydelig bedre inntrykk enn vi fikk første dagen.
Turen til Luxembourg gikk på 3,5 time. Jose og Paula hadde fylt opp bilen med croissant, pan de chocolate, kakao og spesial biscuits fra malaga. En salig mix av mat, språk og menneskelige nasjonaliteter. Jose er spansk, har bodd i Norge og bor nå i Tyskland. Paula er tysk/italiener, vokst opp i Frankfurt. Men de snakker spansk med hverandre og engelsk med oss. Det er ganske festlig med språk. Norsk er jo et rimelig kopiert språk, så om du står fast på et ord du ikke husker på engelsk og sier det på norsk vil det alltid bli forstått om de du snakker med kan tysk, engelsk, litt fransk og spansk. Så noen nye ord lært på flere språk denne helgen!
Så var vi i Luxembourg, og før vi startet sightseeing måtte Henrik få tak i sekken. Vi gikk til lost&found. Her snakket de da bare fransk, før vi fikk hjelp av en som heldigvis kunne engelsk. Etter å ha finsøkt lost&found, forsøkt å lytte etter alarm på PCen, som Henrik styrte fra mobilen, måtte vi innse at sekken ikke var der. Den var tydeligvis i nabobygget; politistasjonen. Som selvsagt var stengt på lørdager. Vi klarte imidlertid til slutt å få tak i en politimann, som jobbet i bygningen. Og lykkens dag. Her var sekken. Den var litt bestjålet for kontanter (både dollar og euro var tydeligvis attraktivt), og earpods’ene var også borte. Men forøvrig var alt inntakt og man får anse kontantene som finnerlønn for resten.
Og da var det på tide med lunsj. Solen skinte og Luxembourg var veldig fint.
Vi ruslet rundt etter lunsj, sjekket ut borger, kirker og krypt.
Natur og byarkitektur. Veldig stilig by, og definitivt et sted vi kan dra tilbake til. Forhåpentligvis ikke av samme årsak som denne gangen, men jeg synes vi gjorde det beste ut av situasjonen, og det endte jo faktisk veldig godt.
Nå som både Tyskland og Luxembourg er tilbakelagt er vi klare for sol i Dominikanske Republikk.
Så har vi ankommet fedrelandene igjen(i tur og orden; Sverige og Norge). Så fort man kjører inn til hovedstaden og trekker inn pusten, er det som den store verden er 1000 år unna, og som vi aldri egentlig har vært borte. Men det var en god følelse og gi søster en klem og hente den lille pelsdotten, som minner mer om en bjørn enn jeg husket. Det har en vært en opplevelsesrik reise!
Og nå som reisen er over og vi snakker med kjente og kjære igjen er det noen spørsmål som gjentar seg om og om igjen. Hva/hvor var best, hva/hvor var verst? Så litt oppsummering og refleksjon coming up 😀
Beste land: Australia. Det har vært mange bra land på hver sine måter, men prisen må enda gå til landet som faktisk har alt; uendelig med alternativer, ulike klimaer og eventyrlig natur – alt i samme land.
Verste land: Tunisia blir nok dette. India er også langt nede på listen her.
Beste opplevelse: Orangutanger på Sumatra. Det er vanskelig å velge en enskilt opplevelse, men de opplevelsene som inkluderer ville dyr er alle høyt oppe på listen, sammen med opplevelsene i naturskjønne omgivelser. Sumatra hadde forsåvidt begge deler.
Største positive overraskelse: Kambodia. Etter å ha reist i Asia såpass lenge var det veldig uventet at vi skulle finne Kambodia såpass velorganisert, pent og super hyggelig. Oman kommer også høyt på denne listen.
Største skuffelse: Bali. Dette punktet er vi nok litt uenige i, men for meg som ikke hadde vært her før var dessverre forventningene mine altfor høye til dette «paradiset» som alle har snakket om i alle år.
Fineste strand, vegetasjon og hav: Bora bora. Stillehavets 50 shades of green kan ta helt pusten fra en, og jeg tror vi aldri har sett noe så vakkert.
Beste mat: India (tett etterfulgt av Japan) Et helt nytt nivå på den indiske maten her. Skulle jeg rangert kun mat for snacks, frokost, brunch og lunsj ville Australia eller New Zealand vunnet. De har minst like gode meieriprodukter som hjemme, og smør, fløte, is, sjokolade, melk og ost er jo tross alt rimelig viktig!
Beste folk: New Zealand. Et mer vennlig og imøtekommende folk skal du lete lenge etter. Perfekt balanse mellom den amerikanske «vi snakker hele tiden med alle på vår vei»- holdningen og den skandinaviske «vi snakker ikke med fremmede». De klarer også kunststykket å dykke ørlite under det helt overfladiske samtidig som de aldri holder samtalen for lenge eller føles påtrengende. Stor applaus, her har vi en del å lære. Skulle det vært en kategori for mest høflig og velopodragent folk ville Japan definitivt stukket av med seieren. I motsatt ende av skalaen legger vi Tunisia. Det folket der var ingen favoritt.
Beste toalettforhold: Japan. Ja, jeg har liten blære, og toalettforhold er en mer viktig del av reisen enn jeg skulle ønske. Japan er overlegent best. Større konkurranse om sisteplassen, men gir den til Indonesia.
Beste hotell: Tahiti. Ninamu Pearl guest house. Den utsikten og en perfekt, avslappet atmosfære. Utedusj og eget basseng. Vil også nevne Majestic suites i Adelaide som var vårt hjem hele 4 uker, Mena House i Egypt, Toberua Island Fiji, Flamingo hotell Cyprus og Kavos hotell Kreta. Av alle steder vi har bodd på denne turen er nok disse i toppen når det gjelder hotell. Vi bodde også i en meget bra villa i Lovina Bali og Queenstown New Zealand. Verste hotell som vi faktisk bodde på må nok bli India, vi sjekket jo faktisk ut 2 dager før tiden. Tett etterfulgt av hotellet i Kairo som vi jo sjekket ut av før natten kom. Usj!
Beste restaurant: Vi har vært på mange gode restauranter, spesielt i australia fikk vi veldig mye god mat. Men i løpet av reisen er det 2 restauranter som jeg har blitt såpass begeistret over at jeg har lagt inn en anmeldelse på Google; dragonCello i Vietnam og Bombai Brasserie Colaba i India. Begge besøkte vi 2 ganger, og jeg ville vært stamgjest på begge om de ikke var så langt unna. Til min overraskelse har jeg ikke lagt inn noen anmeldelser på dårlig restaurant opplevelser. Det betyr ikke at alt har vært strålende, men ikke dårlig nok til å engasjere meg.
Beste transport: Tog i Japan vinner denne. Smidig, raskt og fresht. Tett etterfulgt av sovebussen i Vietnam. Verste transport står mellom flyturen fra Tunisia til Kairo der passasjerer ved flere anledninger røyket inne på flyet mens vi var i luften (og ingen syntes å bry seg nevneverdig), og bussturen mellom kairo og hurghada. Leiebilen vi fikk på New Zealand er forøvrig også langt nede på listen her. Dekkene (og bilen forøvrig) var så dårlig at det ene dekket eksploderte på motorveien. Verste leiebilfirma er definitivt autounion som har gitt oss de verste leiebilene vi har hatt i vårt liv begge ganger vi har leid av de. Styr unna!
Mest prisverdig sted: Australia og stillehavet. Som man har hørt og opplevd tidligere er australia og stillehavet ansett å være dyre reiseland, mens Asia er ansett å være billig. Vi antok derfor at vi ville slite litt med å holde budsjettet vårt de første 3 månedene i Oceania, men at vi ville ta igjen dette i Asia. Slik ble det imidlertid ikke. Vi opplevde at Oceania ga mye for pengene, og med tanke på kvalitet opp mot pris fikk vi betydelig mer for samme sum i Australia enn vi fikk på Bali og i Thailand. Det skal sies at vi kanskje er litt annerledes turister. Vi spiser relativt lite begge to, og så lenge vi har et par bananer og litt nøtter, holder det med 1 måltid per dag – gjerne på deling (unntatt i Japan, der måltidene er mer tilpasset vår størrelse). Vi drikker også lite alkohol. Så de tingene som er billigst i Asia og dyrest i de mer fungerende landene, er de varene vi kjøper minst av. Vi vil imidlertid ha bedre standard der vi bor enn en gjennomsnittlig backpacker, og der syntes vi å få mer for pengene i Oceania.
Beste vær/temperatur: Adelaide Australia vinner denne. Etterfulgt av Hurghada i Egypt. Stabile 30-40 grader er akkurat det vi ønsker oss. Verst vær hadde vi nok på New Zealand.
Beste dyreliv: totalt sett må nok dette bli Australia. Ville dyr i deres naturlig habitat fikk vi gleden av å oppleve flere steder, men Australia kan nok skilte med å ha flest muligheter og beste forhold for dyrene.
Beste natur: New Zealand. Flere land scorer høyt her, deriblant Oman, Australia og Japan. Forsåvidt også Vietnam. Men de fleste har mer ensformig natur enn New Zealand, og derfor vinner de.
Beste by/tettsted; Tokyo i Japan. Adelaide kommer like bak. Beste tettsted var Sapa i Vietnam. Verste by var Mumbai.
Beste passkontroll: Kambodia. For en fantastisk produksjonslinje, selv når vi hadde glemt å skaffe e-visa og måtte gå for visa on arrival. De hadde verdens største smil og spøkte underveis mens de trykket ut visum i rekordfart. Verste passkontroll kan nok aldri bli noe annet enn USA…
Beste toll: Vietnam. De orket rett og slett ikke sjekke baggasjen til alle turistene, så da toll-mannen så 500 personer komme mot toll køen åpnet han bare alle sperringer og lot alle turister gå rett igjennom. Verste toll var uten tvil New Zealand. Der må man gå på rødt om man har med seg sko…hvordan noen kunne gå på grønt klør jeg meg fortsatt i hodet over.
Best shopping; Japan. Best klesstil har de også etter vår mening.
Beste iskrem; New Zealand vinner denne lett. Glem italiensk is, det er ingen som kan is som meieri ekspertene New Zealand. De gjør forøvrig ganske god melkesjokolade også.
Beste køkultur; Australia. Jeg glemmer aldri da vi hadde fri bar på nyttårsaften og jeg gikk i baren rett før den stengte ved midnatt. Der står de 1 meter fra bardisken, på rekke og rad, og venter tålmodig på deres tur til å gå frem til disken. Jeg vet inget annet land der denne scenen ville sett slik ut. Verste køkultur går til hele asia og nordafrika. Jeg har aldri opplevd så mye sniking i hele mitt liv, og det gjør meg ikke så rent lite irritert til tider.
Beste senger; Australia. Denne er kanskje litt urettferdig da vi tross alt bodde 1 sted i en hel måned i australia og sengen her var meget god. Verst senger i hele Asia. Thailand og Japan var kanskje aller verst. Betongsenger og kompakte risputer. Dette passet ikke for oss.
Beste kaffe; her må det først sies at vi ikke liker kaffe uten at den også inneholder sjokolade (eller baileys) og melk. Så når vi utnevner beste kaffe, er det langt unna den svarte kaffen der kaffebønnen virkelig skinner. Uansett går vår seier til New Zealand eller Vietnam. Faktisk var hele asia veldig gode på dette området. Verst kaffe fikk vi i Tunisia. De lagde bare dekadente desserter med mulig en skvett kaffe, helt umulig å like.
Beste franskmenn; en merkelig kategori kanskje, men vi har jo møtt en del ulike «franskmenn» på denne reisen, fra tidligere kolonier. De beste møtte vi på de franske polynesene. De verste møtte vi i Tunisia. Tett etterfulgt av publikum i french open (kun opplevd på tv, men det er vårt inntrykk. Ingen australsk kjærlighet over det publikummet…).
Beste idrettsland: Australia. Og kanskje aller mest Adelaide. Med tennisturnering, sykkelløp, golfbaner og fantastiske løpeløyper, hadde vi virkelig alt vi trengte både for egen trening og for god underholdning.
Som den meget oppmerksomme leser kan se, mangler det en pris for «verste opplevelse». Og det er fordi vi egentlig ikke har opplevd noe ordentlig ille. Av alle ting jeg hadde forberedt meg mentalt for (i større eller mindre grad), som matforgiftninger, flyforsinkelser, mistet baggasje, ørebetennelse, frastjålet verdisaker, myggsykdom, korrupsjon, solstikk, ulykker, covid mm, så har vi utrolig nok ikke opplevd noen ting. Ikke engang en forkjølelse har vi hatt, og ikke engang India kunne gi oss magetrøbbel. Vi kan jo påberope oss gode forberedelser, men det dreier seg nok mest om flaks og en liten porsjon forhåndsregler for å unngå det verste. Jeg hadde en liten «parasitt» på Bali, men det eneste den egentlig gjorde var å gi meg litt magesmerter når jeg spiste, som bare resulterte i at jeg spiste litt mer sjeldent. Og det var ikke helt feil etter all den gode maten i australia. Jeg var også nære ørebetennelse i regnskogen i nord australia, men ble da reddet av damen som ga meg den spesiallagde øreoljen. Men av alle ting jeg hadde forberedt meg på, så var ikke vondt i armen en av disse. Så det er nok det verste som har skjedd for meg. Håper kortison funker bra på min frosne skulder.
Ellers har jeg vært rimelig fornøyd med min egen pakking til denne turen. Kun 2 kjoler som ikke er brukt i baggasjen. De kunne med fordel ha vært byttet ut med litt varme klær, som jeg føler har vært litt mangelfullt. Derimot er jeg særdeles misfornøyd med baggen som jeg kjøpte til denne turen, som kanskje er et av mine dårligste kjøp noensinne. Veldig fin og lett gjenkjennelig er den da ihvertfall.
Det jeg er aller mest fornøyd med å ha hatt med i baggen, og som blir med meg på alle kommende reiser er: packing cubes – fantastisk med system når man bor lenge i en bag, universal adapter og baggasjevekt – perfekt for å slippe avgifter mot overvekt og kunne fordele vekten smart. Har du i tillegg pass, bankkort og notisblokk/penn så er resten mest bonus 😀
Våre siste dager på Kreta har vi tilbragt omtrent 30 minutter kjøring fra Chania, i et bittelite tettsted som vi tror heter Kolymvari. Her hadde vi eget basseng på rommet, og all inclusive. Vi er egentlig noen skikkelig dårlig all inklusive turister, men praktisk med lunsj. Frokost liker vi ikke noe særlig, og middag vil vi jo helst ut av hotellet for å spise.
Noen fantastisk avslappende dager med sol og bad.
Vårt rom lå litt bortenfor selve hotellet der de skandinaviske barnefamiliene boltret seg med felles basseng og vannland, i en egen folketom bygning. Det passet oss midt i blinken! Gangveien mellom vårt rom og hotellet kunne dessuten by på en super søt kattefamilie. Kattunger på rundt 10 uker er alltid stas, og vi savner han svarte hjemme nesten nok til å få hjemlengsel.
Henrik byttet ut uv-teltet vårt med «lendeklede» (hvilket jeg naturlig nok ikke tok bilde av 😉)for å forsøke å viske ut litt av skillene fra badeshortsen. Siste uken var det på tide å få litt brunfarge 😀
Ettermiddag og kveld tilbragte vi i Chania by, med deilig mat, drikke og det gode liv.
Kreta er vakkert, og selvom det er en del steinstrender tar de igjen i sjarm. Hver eneste lille småby har sin egen personlighet og de vet å gjøre det koselig.
Lørdag kveld fløy vi hjem med Norwegian. Borte var min flyredsel som dukket opp i Asia, og jeg kunne nyte både kvikklunsj og melkesjokolade før vi ankom København.
Her blir vi et døgn før vi veldig snart ankommer våre i fedreland. Blandede følelser, men for en reise!
De siste dagene har eventyrlysten sneket seg litt tilbake, og vi utnyttet muligheten til å se oss litt rundt på Kreta et par dager. Roadtrip er fortsatt en stor favoritt selv i en bil fra 80-tallet. Vi bodde i nærheten av Balos beach, og selve stranden i seg er også ganske fin. Men vi hadde sett noe på kartet lengst ute på odden som så interessant ut, og satt oss i bilen.
Etter omtrent 1 mil på kjerrevei (bilen likte definitivt ikke dette) med nydelig utsikt over Balos, parkerte vi bilen og tok bena fatt.
Blant geiter, «mose» og omgitt av fjell trasket vi på stien mot havet på andre siden.
Og det som ventet oss noen kilometer inn var intet mindre enn spektakulært!
Balos beach lagoon er et syn.
Ikke veldig lett tilgjengelig, men absolutt verdt det.
I stekende sol var det vidunderlig å ta seg et bad etter den nedstigningen. Nå gjemte jo selvsagt solen seg bak en sky hver gang vi skulle bade, men det stoppet oss ikke.
Fargen på vannet er nesten karibisk!
Og jeg klør meg jo fortsatt litt i hodet om hvorfor alle elsker og vil til Bali. Overbefolket, fullt av søppel og altfor mange turister. Selv myndighetene på Bali vil jo dempe turismen, så jeg synes det er greit å vise til hvor fint det er andre steder, og så nære vår egen dørstokk 😀
Neste dag dro vi ut på nytt eventyr, litt bedre veier denne dagen, og vi kjørte over fjellene fra nord til sør. Mange hyggelige små steder langs veien, og de fleste hadde minst én liten taverna med fantastisk utsikt.
Denne dagen besøkte vi Elafonisi. Og det var nok en suksess, så fint at man knapt tror det er sant.
Lagune, hav og øy i alle nyanser av blågrønn. De fargene er virkelig helt rå!
Rosa strand påstås det. Jeg synes kanskje ikke man kan si rosa her, men kanskje i solnedgang med rødskjær fra himmelen. Fint var det uansett.
Og vårt første bad i «ordentlig» hav (ikke lagune) her på Kreta, da vi gikk på andre siden av øyen til en vakker strand.
Jeg var omtrent 20 år sist jeg var i Hellas. Jeg husker vel best barer, sanger, venner og drinker og mindre av strender og severdigheter. Jeg ble derfor nesten overrasket da vi kom til Kreta for noen dager siden. Tenk at det finnes så fine strender bare en kort flytur unna!
Hellas oppleves en del mer slitent enn Cyprus. Eller for å sitere Henrik; Cyprus er et organisert Grekland. Og det er definitivt mindre organisert her. De liker å lure oss for penger, spesielt i taxi, så vi var kjappe med å leie en bil. Kanskje tidenes mest slitne bil, som absolutt ikke bør være på veien, men den har foreløpig tatt oss frem.
Vi kom frem til hotellet på Kreta rundt midnatt tirsdag, da hadde vi tilbragt en del timer på flyplassen, og blitt lurt av en grådig taxisjåfør som grafset til seg 25 euro for å kjøre oss under 5 kilometer.
Vi var passe slitne og trøtte, og kjente på en smule irritasjon da resepsjonisten ikke fant bookingen. Men det måtte vi raskt ta på egen kappe da Henrik innså at han hadde booket i juli fremfor juni. Og det er faktisk ikke første gang vi har gjort samme blemme på denne reisen. Jeg booket også hele Tokyo oppholdet i feil måned. Med så mye bookinger må man jo gå i surr 😀 heldigvis fikk vi rom uansett, og kunne komme oss i seng. Og dagen etter satt vi kurs mot Chania. Et fantastisk hotell i Stavros kunne tilby alt vi trengte og utsikten fra vårt «lille krypinn» var spektakulær!
Vi slutter reisen som vi startet den på Tahiti. For en luksus med eget basseng og stort uteområde, med nydelige solnedganger.
Tennis på tv og perfekte avslapningsforhold. Skikkelig ferie!
En veldig god restaurant på hotellet satte prikken over i’en. Middag uten kjøtt/fisk 2 av 3 dager på meg tyder på en meget flink kokk!
Jeg fikk meg en ørliten løpetur i solskinn, med en god pause og et dypp i havet, til avveksling fra all bading i bassenget.
Vi tok også en tur inn til Chania by.
En sjarmerende liten gresk by. Mye nordmenn og lite asiatere. Det er et friskt pust for oss, men ville kanskje vært litt kjedelig om vi kom rett fra Norge.
Men vi likte oss best i Stavros. Ren og skjær idyll. Og når vi trengte å komme oss litt ut av hotellet og bassenget kunne vi dra inn til den bittelille Stavros by. Her har de akkurat 3 tavernaer å velge mellom, men de har til gjengjeld veldig mange søte katter 😀
Savnet etter vår firbeinte hårball hjemme begynner å bli i overkant stort, og spesielt nå som vi sakte ubevisst omstiller oss litt for å komme hjem. Dominic sniker seg mer og mer inn i tankene, og jeg vet han kommer til å være grufullt fornærmet når vi kommer hjem. Han er skjønn!
I savn etter vår egen katt har vi derfor fått flere og flere firbeinte venner her nede. Og her lever man i en tydelig co eksistens med kattene på en helt annen måte enn hjemme. Det er enormt mange katter her på Cyprus. Men i motsetning til Tunisia så lever man her sammen, og kattene ser ut til å ha det veldig bra. Som en servitør så fint sa; we all feed them.
De er fine og blanke i pelsen, godt med kjøtt på beina og ingen plager dem.
Perfekte venner når du får for mye mat på restauranten – spesielt når du er dristig nok til å bestille mezze.
Vi har nå forflyttet oss fra Protaras i øst til Pafos i vest. Det er litt mer byliv her og litt mindre typisk turiststed, men strendene er ikke like fine. Selvom du også her finner noen perler.
På veien hit tok vi en tur innom Ayia Napa. Fantastisk strand der.
Vi har hatt noen dager med litt kald vind, men ellers har vi kost oss ved bassengkanten her i Pafos og gått lange turer langs kysten.
Heldigvis gjorde vi unna det meste av sightseeing sist vi var her, så nå har vi tatt livet med ro.
Og selvsagt sett tennis 😀
I morgen går ferden videre til Hellas og Kreta. Før vi sakte skal båte oss nordover før vi flyr hjem. Akk, det er blandede følelser!
Tilbake i Europa, og hvilken fryd! Noe av det beste med å reise verden rundt, er at man ser med nye øyne på hjemtraktene. Og man setter mer pris på alt man tar for gitt i hverdagen hjemme. Hvor ofte går man nedover gaten i Oslo på vei til jobb på en grå, mandag morgen og gleder seg over at det er fortau og at man ikke vasser i søppel, og at ingen folk stirrer/maser på deg fra sitt bosted under presenningen sin. Vel, det har vel aldri skjedd meg iallefall. Men da vi landet på Cyprus etter et noe slitsomt siste døgn i Egypt og Kairo kjente jeg en helt ny glede over å være i Europa. Fem minutter tok det fra vi var ute av flyet til vi hadde vært igjennom maskinell passkontroll og fått baggasjen. Vel i taxien, var det nærmest stjerner i øynene våre: «Se, Henrik, de har fine og rene fortau!»
Cyprus har vi vært før, i 2020 og vi var litt spente på om vi kom til å være like begeistret denne gangen. Vi er om mulig enda mer betatt av denne vakre øyen nå.
Hovedstaden Larnaca har fullt av sjarm, og det var kanskje enda freshere her nå enn sist (vi var jo her høst 2020 midt i covid).
Og som jeg har drømt og siklet etter gresk mat. Gyros er fantastisk, og en av mine absolutte favoritter. En selvsagt start på vår Cyprus ferie.
Og siste tiden nå blir ren ferie. Minst mulig nytt skal sees og oppleves. Vi skal nyte de siste ukene til fulle!
Det er ikke vanskelig her i Protaras. Fargen på dette havet slutter ikke å fascinere oss. Det er så vakkert. Og uten å ha vært i hele Europa, føler jeg meg ganske trygg på at dette må være det vakreste havet i Europa.
Så dagene går i rimelig bedagelig tempo her nå. Vi har nok blitt litt vel bortskjemte med temperaturen ellers i verden, for 25 grader kjennes rimelig kaldt for oss. Spesielt når vi har hatt noen dager her med mye vind og skyer. Men vi har absolutt kost oss litt i solen også, gått lengre turer – med fortau, uten tuting, skrik og mas. Vidunderlig! Nyter god mat og hyggelige restauranter. Også er det jo starten på French Open, som er perfekt underholdning i en pause fra sol og bad. Akkurat slik det skal være på ferie 😀
