Klokken 05:00 ringte vekkerklokken min fredag morgen, da hadde jeg allerede vært våken nærmere 1 time. Jeg var nok ganske spent på denne turen. 05:30 banket Jørgen på hotellromdøren min, og vi måtte sette oss i bilen for å kjøre inn til startbasen – humpete og hullete veier midt i svarte natten. Da vi kom frem hadde det lysnet, og guiden møtte oss med en omvisning i huset hans, før vi pakket muldyrene og var klare for å gå. Det norske flagget var selvsagt med i oppakningen 🙂
Vi skulle gå 18,3 kilometer første dagen, og stige rundt 1700 høydemeter. De første 4 kilometerene var dog ganske behagelige. Vi var friske og fine i bena, solen skinte, og naturen var vakker. Det var ganske flatt de første 4 km, og det var for det meste jungel og bambusskog.
De neste 4 kilometerene var noe mer krevende, og vi var igang med stigningen. Da vi hadde gått 8 km hadde det ene skiltet hvisket ut et 3-tall, som lurte oss til å tro at vi hadde gått 12 km istedet for 8, og vi var ganske kjepphøye der en stund. 6,3 km igjen ville jo vært en drøm, og vi snakket om at vi fikk passe på å gå litt sakte, slik at vi unngikk å komme frem for tidlig. De ordene skulle vi ende opp med å angre.
Det ble stadig brattere, men vi hadde et rimelig greit tempo, og det var super fin utsikt og veldig frodig.
Jeg hadde lest på forhånd at man skulle passe litt på disse muldyrene(som vi veldig tidlig omdøpte til mulvarper), de går stort sett rett frem «samma hva de støter på», og man skal derfor helst holde seg unna stup og bratte bakker når man går foran disse. Jeg lagde selvsagt ganske mye styr rundt dette, og løp som regel bak et tre (eller foran Jørgen) så snart mulvarpen nærmet seg. Helt uunngåelig var jeg selvsagt uoppmerksom én gang, og mulvarpen/pakk-eselet som hadde bagasjen vår, gikk meg ned med sideposen sin. Leggen min gikk i bakken, og hvis jeg kjente litt ekstra etter gjorde det litt vondt – det kom til og med litt blod. Som et barn tittet jeg på Jørgen, for å sjekke om det liksom var greit å synes litt synd på seg selv. Han ristet på hodet, og jeg måtte litt skuffet og fornærmet riste av meg selvmedlidelsen. Men jeg hadde iallefall bevist at mulvarpene var farlige greier, og at det ikke var uten grunn jeg løp og gjemte meg.
Foruten mulvarp-opplevelsen gikk turen veldig fint og smertefritt ganske lenge. Vi skravlet og lo, pustet og peste, tok masse bilder, stoppet for flere måltider, og virkelig nøt utsikt, ren luft og flott natur. Jeg tok så mange bilder at jeg her legger et lite slideshow:
Da vi var rundt 14 km, og vi egentlig trodde vi var på 18 km(pga det teite skiltet i starten med uthvisket 3-tall) og vi så skilt med at vi var på 2650 høydemeter, kun 550 meter fra toppen, var vi helt sikre på at basen skulle være rett rundt hjørnet. Men nei… Da var det 4 km igjen, vi skulle over 2 fjell på denne strekningen, og totalt falle 200 høydemeter(som vi jo visste vi måtte gå opp igjen dagen etter). Da falt humøret et par hakk. Min (beviselig rasjonelle) frykt for mulvarpene, gjorde at jeg stort sett gikk først, deretter gikk Jørgen, så kom pakk-eselet, og sist ambulanse-mulvarpen med guiden vår oppå. Mulvarpen bak Jørgen gikk stadig og stanget han i rumpa, og jeg var veldig lei av at guiden vår maste i vei på spansk om at vi burde bytte på å ri på ambulanse-mulvarpen. Vi er jo nordmenn – vi skulle GÅ opp til toppen, ikke ri. Så med begges begynnende irritasjon, sendte vi guiden og mulvarpene avgårde til basecampen.
Med det momentet borte, ble stemningen straks bedre, men det er ikke til å legge skjul på at det var to slitne folk som tasset de siste 2 km. Men det var strålende vær og fantastisk utsikt, og etter et par stopp midt på stien i ren utmattelse – der vi begge la oss rett ned på rullestein-stien, mulvarpdritt og kvae, stabbet vi oss avgårde den siste strekningen til basecampen.
Og så fort vi var fremme på campen(på tiden 7 timer og 45 minutter fra start), var vi utrolig fornøyde igjen. 2450 meter opp (omtrent samme høyde som Galdhøpiggen) skulle vi tilbringe natten. Da vi kom inn i hytta møtte vi en 12-15 puerto rico/amerikaner-menn, som ryddet soveplass til oss og serverte oss rom og beef-jerkey. Hvilken fantastisk følelse å sette seg ned og ta av seg skoene!!!
Ettermiddagen ble tilbragt rundt bålet, med røverhistorier fra alle de fjellvante puerto-ricerne. Dette var en slags årlig tradisjon for de, og flere av de hadde også klatret Kilimanjaro, K2 og til og med vært i Norge. Guiden vår lagde og serverte oss mat; den dominikanske spesialiteten Kylling, ris og bønner. Det smakte betydelig bedre enn det pleier! Litt bilder fra campen her:
Puerto Rico gutta syntes nok vi var noe uforberedt på både fjell og kulde. Heldigvis dukket det opp 6 amerikanere til ca 3 timer etter oss, som hadde startet bare 15 minutter bak oss, så vi ble sånn passe godkjent på bakgrunn av alright tid, men desto viktigere fordi vi er nordmenn. Vi kan fjell og kulde 🙂
Men kaldt ble det! Vi varmet oss på bålet frem til vi skulle legge oss.
Rundt klokken 20 gikk vi til sengs. Eller…vi la oss ned i halvtjukke soveposer, rett på et tre-gulv(som kjentes ut som betong, med våre slitne kropper), med alle klærne vi hadde med på oss. Vi så utover disse andre guttas sovemadrasser og ullundertøy, og var ørlite misunnelige. Men vi hadde i det minste luer, og Jørgen hadde stjålet 2 putetrekk fra hotellet i Jarabacoa, som vi knøt rundt halsen. Og med det var den første dagen over.
Siste del kommer snart 🙂
Pingback: Til toppen - Pico Duarte del 3 - Belizimo