Belizimo

Torsdag morgen dro Jørgen og jeg ut på eventyr. Vi ankom Jarabacoa uten vanskeligheter og hadde en fin lunsj i ganske idylliske omgivelser.

Deretter skulle vi finne inngangen til denne nasjonalparken i byen La Ciénaga, der vandringen dagen etter skulle starte fra, og der vi antok vi kunne finne nødvendig guide og muldyr. Problemet var bare at denne byen ikke var på kartet. Så vi tok et par sjanser og endte opp langt oppe i jungelen hos en «budeie» med kaffeplantasje i fjellheimen(veien var så dårlig at vi måtte sette fra oss bilen, og gå de siste 500 meterene) som kunne fortelle oss at byen var omtrent 1 time i en annen retning. Totalt 2 timer bomtur, men ikke så galt at det ikke var godt for noe; jeg ba om kaffe til Jørgen og toalett til meg selv, på min ganske vaklende spansk, som hun heldigvis kunne hjelpe til med. Så var vi snart på tur igjen.

Etter å ha spurt ca 10 forskjellige mennesker om veien, fant vi omsider frem til byen, det begynte å nærme seg kveld, og vi var litt stresset over at tiden begynte å renne ut. Der møtte vi en Dominikaner som kun snakket spansk, og vi fikk frem at vi ønsket guide og muldyr til Pico Duarte. «Ja, det er jo kjempe flaks. Broren min er jo guide, og han kan engelsk». Kjempe bra, tenkte vi, helt til vi møtte broren som kunne enda mindre engelsk enn han første. Men, men… Etter mye kaffedrikking, tegninger som substitutt til manglende spanske ord, og veldig mye merkelig flytting av stoler, var vi i mål. Vi hadde ordnet oss guide, soveposer, samt 2 muldyr. Det ene muldyret skulle bære tingene våre, og det andre var et «ambulanse-muldyr», i fall en ulykke skulle skje. Vi skulle starte vandringen klokken 7 dagen etter, og etter handling av all mat vi skulle spise de neste dagene, og en kjapp middag, fant vi oss et hotell i Jarabacoa for natten. Veldig spent på den forestående turen var det rimelig vanskelig å sovne.

Mer kommer snart 🙂